Ansatte i barnehager har meldeplikt til barneverntjenesten. Det er Opplysningsplikt til barneverntjenesten, som regulerer dette. Barnehagepersonalet skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side. Med bekymring for barn menes hendelser, væremåter, signaler og uttalelser fra barnet og/eller barnets omsorgspersoner som vekker en bekymring eller uro for om barnet har det bra. Den ansatte som er bekymret for et barn har ansvar for å informere sin nærmeste leder om hendelsen som vekker bekymring. Styrer sammen med pedagogisk leder har ansvar for å innhente opplysninger fra ansatte som kjenner barnet, for å kartlegge om det finnes andre som har opplevd hendelser som er bekymringsfulle.

Vennesla kommune har eget skjema som fylles ut ved bekymring. Ved mistanke om omsorgssvikt kontaktes foreldre. Ved mistanke om mishandling og/eller seksuelle overgrep kontaktes ikke foreldre. Disse bekymringene drøftes anonymt med kontaktperson i barneverntjenesten. Styrer avgjør sammen med kontaktperson om saken bør meldes til barnevernet. Barnehage og skole er viktige arenaer der ansatte har kompetanse til å forebygge og avdekke vold og overgrep. Hele personalet kjenner til handlingsplanen og flere av de ansatte har fått kompetanseheving for å kunne snakke med barn om vold og overgrep

"Si det!" er et samtaleverktøy som er utviklet av Enhet for barn og familie i Vennesla kommune. Det er et pedagogisk materiale som inneholder dukker, fortellinger, plakat og sang. Det er laget med utgangspunkt i førskolebarns språk- og aldersnivå. Vi i barnehagen bruker dette for å lære barna om hva som er rett og galt, og for å ha en dialog med dem om kroppen, grenser, vold og overgrep. 

I Norge har alle barn rett på en trygg og god oppvekst. Norsk lov beskytter alle barn mot vold og overgrep, og det er de voksnes ansvar å sørge for at det ikke skjer. Barnehagen er en viktig arena der ansatte kan forebygge og avdekke vold og overgrep, og det fremkommer tydelige retningslinjer for de ansattes ansvar i barnehagens rammeplan. Personalet skal blant annet bidra til at barna blir kjent med kroppen sin, utvikler bevissthet rundt egne og andres grenser, samt at de utvikler et bevisst forhold til retten over å bestemmer over egen kropp.

"si det!" er et konkret og nyttig verktøy for oss voksne i barnehagen. 

Hvordan bruker vi dette opplegget?

Vi vil bruke opplegget først og fremst med 4 og 5 åringene. Vi deler barna inn i små grupper og er alltid to voksne med på disse samlingene. Vi synger sangen "Si det!" og vi forteller historiene til Mina og Mikkel. Så reflekterer vi over hvordan disse dukkene har det og hva de bør gjøre. I heftet er det spørsmål som vi kan bruke. For eksempel:

"Fortell mer om det..."

"Hvordan tror dere Mina har det?"

"Hvem kan hjelp Mikkel?"

Vi synger også sangen og har ekstra trykk på "SI DET!" på slutten. 

Under kommer litt om dukkenes historier slik at dere vet hva det handler om, og skjønner kanskje litt mere hvis barnet ditt skulle komme hjem og prate om at mammaen til Mikkel slår og lugger ham. 

Mikkel 4 år:

Mikkel bor med mamma, pappa og lillebroren sin. Mamma er flink til å lage pizza og ho har lært ham å sykle. Han trives godt i barnehagen. Noen dager leker han masse, mens andre dager er han stille og orker ikke å leke. 

Mammaen  blir  sint på Mikkel når han gjør noe hun mener er galt. Hun slår og lugger ham, og av og til låser hun ham inn på et kott. Foreldrene krangler også endel, og av og til slår de hverandre. Mikkel blir redd  og får ikke sove. 

En mann som jobber i barnehagen til Mikkel klyper ham i armen når ingen ser det. Dette er hvis Mikkel ikke hører etter, og det er når ingen andre ser det. 

Vi forteller deler av fortellingen og snakker med barna om hvordan det er å være Mikkel og hva han bør gjøre. 

Mina 4 år:

Mina er 4,5 år og bor sammen med mamma og pappa i et hus rett ved skogen. Hun koser seg i barnehagen og liker godt å leke doktor. 

Petter er en voksen som bor i huset ved siden av Mina. Han er ofte på besøk og tuller og tøyser mye, og det hender han passer henne når foreldrene skal noe. En gang lekte Petter og Mina doktor og Petter måtte se om hun var syk på tissen. Han måtte ta på tissen til Mina og dette synes Mina var rart og ekkelt. Etterpå måtte Mina være doktor og ta på Petter sin tiss. Han tok også bilde av tissen til Mina og Mina likte ikke dette. 

Dette måtte være deres hemmelighet og ingen måtte vite det. Dette sa Petter med streng stemme. 

Det samme skjedde flere ganger, og Mina får en klump i magen når hun tenker på dette. 

Ariana 6 år:

Ariana bor sammen med mamma og en liten bror på 2 år. 

Hun forteller at hun må passe på lillebror veldig ofte. Hun er noen ganger på besøk hos far, men vet ikke helt når. Mamma er ofte syk, og må sove og hvile. Noen ganger sover mamma når Ariana går på skolen og når hun kommer hjem. Da må Ariana huske å hente lillebror i barnehagen. Mamma er ofte trist og lei, og da griner ho. Noen ganger er hun glad og da ler de. Noen ganger lager mamma taco og pizza, og noen ganger må Ariana lage mat til lillebror i mikroen. Ariana handler ofte alene, for mamma er ikke så glad i å møte andre mennesker. 

Noen ganger er Ariana på besøk hos pappa, men vet ikke helt hvor ofte. Mamma og pappa krangler ganske mye, og mamma sier at hun ikke ønsker at barna skal være hos han. Noen ganger får de lov, og da er de der hele helga. Men noen ganger kommer han ikke, selv om han har sagt at han skal. 

Adrian 6 år:

 Adrian bor sammen med mamman og pappaen sin, men mamma er mest hjemme. Adrian vet ikke om hun jobber. Han har en storesøster og en storebror som går på ungdomskolen. Pappaen hans er mye borte. Han jobber og tjener masse. Når han kommer hjem har han med seg fine gaver. Adrian har mye lego, det syns han er gøy å leke med. 

Mamman og pappan til Adrian har mange venner, og de kommer ofte på besøk når pappa er hjemme. Da spiller de kjempehøy musikk, og bråker ganske mye. Adrian har fått noen gule dotter som han kan putte i ørene om natta, men han hører dem for det om. Noen ganger sniker han seg ned, og setter seg i trappa for å se på dem. Han lurer litt på hva de holder på med for det lukter så vondt i huset. Noen ganger blir de veldig rare, og en gang ramlet mamman rett i bordet så to tenner falt ut. Da ble Adrian redd! En gang var det så mange folk hjemme hos dem, at politiet kom. Da ble pappaen til Adrian ganske sur. Dagen etterpå bygde pappa og Adrian en legobåt sammen. Da hadde de det fint. Pappaen sier at alle foreldre har sånne fester av og til, og at det ikke er noe å snakke om. 

Vi vil bruke dukkene i samlinger med jevne mellomrom hele året. Ta gjerne kontakt hvis det er noe dere lurer på.